Reservasjons(u)rett

Dette er et innlegg som jeg har hatt liggende som utkast en stund og tenkt mye på. En sak som har fått frem engasjementet hos meg er diskusjonen om reservasjonsrett. I hodet mitt er det kun en holdning til denne saken, men jeg har skjønt at det er flere som er uenig med meg. I utgangspunktet hadde jeg skrevet et forsiktig innlegg om temaet, men jeg har kommet frem til at når engasjementet blir for stort så må meningene få komme til overflaten. Det forutsetter selvsagt at man formulerer seg innefor rimelighetens grenser, noe jeg her skal forsøke meg på.

Først og fremst synes jeg at det er trist at vi i år 2014 ikke har kommet lengre enn dette. For meg er det ubegripelig at dette er noe å diskutere i det hele tatt for jeg synes det er helt feil at leger skal kunne ha muligheten til å reservere seg mot å henvise kvinner til abort. Om reservasjonsrett blir en mulighet synes jeg det er et skritt tilbake, og et skritt i helt feil retning.

Det å ta abort er ingen lett avgjørelse. Ikke alle barn blir til under romantiske omstendigheter der mor og far lager barn av kjærlighet. Noen barn blir til under grusomme omstendigheter og da synes jeg det er forferdelig å tenke på den unødvendige ekstrabelastningen disse kvinnene kan bli utsatt for om de er så uheldige å møte en lege som har reservert seg mot å henvise til abort (når de har kommet til den avgjørelsen at de ønsker å gjennomføre en abort). Vi er heller ikke like alle sammen. Ikke alle har like mange og gode ressurser for å ivareta og lage gode oppvekstforhold for barn. Er det da riktig å tvinge kvinner til å føde barn som de vet ikke vil vokse opp under verdige eller gunstige forhold?

At legens personlige holdninger skal kunne påvirke hvilke oppgaver han/hun velge å utføre er en stor ulyd i mine ører. Skal en lege som avholdsmenneske også ha muligheten til å avstå fra å behandle  pasienter med alkoholrelaterte skader også da? For de fleste vil det sikkert være et selvsagt nei som er svaret på det spørsmålet. For meg er det like selvsagt at svaret er nei når det kommer til innføring av reservasjonsrett.

Argumentet som er blitt fremstilt om at kvinnene bare kan bytte fastlege er ikke tilstrekkelig for meg. Det er ikke alle steder det er like lett å bytte fastlege. Det er nemlig ikke alle i norge som er bosatt i byer der det florerer med leger. Kanskje er det bare et legealternativ og lang avstand til neste lege. Kvinner som ønsker abort har som regel mer enn nok å tenke på uten at de må gå fra lege til lege for å få den hjelpen de har behov for.

Selvsagt mener jeg ikke at abort skal benyttes som prevensjonsmiddel og anvendes helt ukritisk. Jeg tror imidlertid ikke at mulighetene til abort benyttes til slike formål heller. Dette er avgjørelser som, som regel tas etter grundige overveielser. Når kvinnene har tatt disse avgjørelsene mener jeg det er en rettighet de har er å bli møtt med åpenhet og en hjelpende hånd når de oppsøker helsevesenet.

For en tid tilbake så jeg en reportasje om noen leger som nektet å sette inn spiral hos kvinner. Jeg vet nesten ikke om jeg skal le eller gråte at dette. For meg er det helt uforståelig at man kan reservere seg mot abort eller prevensjonsmidler. Jeg kan til en viss grad skjønne motstanden mot å henvise til abort, men jeg kjøper ingen av argumentene mot å reservere seg mot prevensjonsmidler.

Mangfold og ulike meninger er vel og bra, men jeg synes det er veldig trist at politikerne som nå har makten her i landet prioriterer å bruke makten til slike saker som reservasjonsretten. Nå er det mange saker jeg er veldig uenig med regjeringen i, men denne saken ser jeg på både som trist, uverdig og uetisk. Hva med medmenneskelighet og å ivareta pasientens behov? Som motsetning til reservasjonsretten og som en liten tankevekker velger jeg å avslutte med noen av punktene i de yrkesetiske retningslinjene for sykepleiere.

1. Sykepleieren understøtter håp, mestring og livsmot hos pasienten.
   
2. 
   Sykepleieren ivaretar den enkelte pasients behov for helhetlig omsorg. 
   
   Sykepleieren fremmer pasientens mulighet til å ta selvstendige avgjø- relser ved å gi tilstrekkelig, tilpasset informasjon og forsikre seg om at informasjonen er forstått
   
   Sykepleieren respekterer pasientens rett til selv å forta valg, herunder å frasi seg sin selvbestemmelse. 
   

På liv og død

Ikke noe kan glede et sykepleiehjerte mer enn alle de positive tilbakemeldingen norsk helsevesen har fått etter at første episode av dokumentarserien "på liv og død". Jeg har desverre ikke fått sett noen av episodene selv, men jeg er veldig glad for alt det positive seieren allerede har bidratt til. 

Det er bare så synd at det må en tv-serie til for at mange av oss skal skjønne hvor godt vi egentlig har det. Jeg vil imidlertid ikke dvele noe mer over den tanken for nå vil jeg konsentrere meg om det positive ved serien. 

Endelig fokuseres det på alt det som er bra med norsk helsevesen, og det er faktisk ganske mye som er bra. Hvorfor skal det alltid fokuseres på negative hendelser når det er så mye som er bra? Jeg sier ikke at alt er perfekt for slik er det med det meste her i livet at på noen områder kan man bli bedre. Jeg tror imidlertid ikke at veien til å bli bedre er å dyrke alt det negative. Hvem blir motivert til å gjøre det bedre når man hele tiden gjennom får negative tilbakemeldinger? Jeg blir i  hvert fall ikke motivert av negativitet. Av positivitet derimot blir jeg kjempe motivert. 

Jeg tror det er veldig viktig at vårt helsevesen får en positiv glans over seg. Jeg synes helsevesenet ofte får mye ufortjent negativ omtale. Og hvem ønsker å jobbe i en bedrift som bare omtales negativt? Helsevesenet trenger stadig nye arbeidstakere og de beste søknadstekstene for å rekruttere folk har en positiv klang over seg. Det kjennes mye viktigere og riktigere å være en del av noe positivt enn noe negativt. Vi må bare ikke glemme at vi gjør mye bra. Noen ganger kan positive tilbakemeldinger fra fornøyde pasienter og pårørende overskygges av store fete bokstaver trykt i de største tabloidene. Selv om man ikke er personlig berørt så kjenner i hvert fall jeg at jeg blir litt trist når negative hendelser får tildelt så stor plass i media. Er det et mål å lære "Ola Nordmann" å være misfornøyd da? Ja, for det er slik jeg opplever at negativ omtaler påvirker folk. Jeg tror mange møter helsevesenet med en skepsiss de ikke nødvendigvis har opparbeidet seg med utgangspunkt i egne erfaringer. Jeg tror at mange plukker opp negativitet enten fra venner, familie og bekjente eller media og spinner videre på det. Skepsisen blir en slags allmenn holdning som er mer stueren enn positiviteten. 

Jeg har ikke tallet på hvor mange ganger jeg har hørt pasienter komme med ros og samtidig si at det er det positive som skulle kommet frem i avisene. Nå har det endelig kommet på trykk og jeg gleder meg stort over det. Selv om jeg enda ikke har sett dette programet påvirker det meg som helsearbeider på en veldig positiv måte. Jeg blir stolt av yrket mitt og jeg blir inspirert til å jobbe hardt for at de jeg møter i jobben min skal ha det best mulig ut i fra sine forutsetninger. Positivitet inspirerer meg til å bli bedre og yte det lille ekstra. Jeg ønsker å utvikle meg, lære mer og yte god sykepleie. Jeg er nok ikke den eneste sykepleieren i landet som føler det slik, og i hvert fall ikke nå. Vi skal være stolte av å være en del av det norske helsevesen synes jeg. Vi er så heldige i dette landet at jeg tror det er lett å glemme. Vi må bare ikke glemme det. 

Oppi all gleden hører jeg enkelte fortsatt soler seg i negativitetens glans og føler for å påpeke at de håper serien også viser de sidene som ikke er fullt så bra. Hvorfor i all verden må vi det? Vi trenger da ikke å vise frem det negative når vi har så mange mennesker rundt oss som hele tiden minner oss på at ikke alt er rosenrødt. Vi trenger ikke egne dokumentarserier for slikt for de som har noe negativt å komme med roper alltid høyest. 

Vi er da ingen feilfrie, ikke engang helsepersonell er det. Vi gjør da bare så godt vi kan, for i bunn og grunn er vi alle sammen mennesker.

Mine miljøtiltak i hverdagen

I dagens samfunn er miljøet høyaktuelt. Det har vel aldri vært viktigere at vi tar vare på miljøet. Mange fnyser litt av disse miljøspørsmålene og det synes jeg er bekymrningsverdig.

Nå skal jeg ikke gi meg selv tittelen som miljøpoliti, men jeg tenkte å dele de enkle tiltakene jeg gjør i hverdagen for miljøet.

1. Kildesortering. Kildesortering er en av mine brennsaker når det kommer til miljø. Jeg har drevet med kildesortering i mange år. Jeg er også flittig bruker av det lokale avfalsselskapet og kjører dit med avfall så ofte det er behov for det.  Jeg resirkulerer til og med telyskopper. De skal kastes i glass og metall.

2. Skru av lys i rom jeg ikke er i. Dette er noe jeg har gjort hele mitt liv tror jeg.

3. Skrive ønskelister. Det å skrive ønskelister er noe av det lureste miljøtiltaket jeg begynte med i 2013 tror jeg. Når jeg kommer på noe jeg trenger eller har lyst på har jeg begynt å skrive det ned i en ønskeliste. For det første sparer man da penger fordi man ikke løper i vei og kjøper alt man ønsker seg med en gang. Man får også god tid til å vurdere om man trenger eller vil ha det man ønsker seg. Da slipper man å få gaver man ikke har behov for som bare blir til skapfyll eller avfall. Til både jul og bursdag resulterte disse ønskelistene i at jeg bare fikk det jeg hadde ønsket meg og dermed hadde behov for.

Et smart tips om man ønsker å lage seg en ønskeliste er å lage en konto på pinterest.

4. Donere klær til fretex ect.  Jeg har kommet inn i en rutine der jeg går gjennom klesskapet mitt noen ganger i året. I stedet for å kaste de klærne jeg ikke ønsker å ha lengre gir jeg dem bort.

Det er flere ting jeg skulle blitt mye bedre på i forhold til miljøet. Siden jeg er så inn i listesiget for tiden lager jeg en liste på det også.

1. Kaste mat. Jeg er alt for dårlig til å spise opp mat og kaster derfor alt for mye. Dette må jeg helt klart bli bedre på for det er en fryktelig uvane.

2. Kjøp av klær. Det er vel ikke det at jeg kjøper så fryktelig mye klær, men jeg kjøper fryktelig mye kjoler. Jeg skal ikke skrive hvor mange jeg har her, men det er helt tydelig at jeg er optimistisk på når det kommer til Trøndelags sommervær de kommende år.

3. For glad i kjøtt. Jeg er alt for glad i kjøtt. Jeg tror nok ikke jeg kommer til å slutte med å spise kjøtt, men jeg kunne med fordel spist litt mindre av det. Jeg er jo glad i grønnsaker og spiser mye av det, men jeg er nok for dårlig til å ha grønnsaker som hovedbase i middagen.

Jeg skulle skrevet kjøre kollektivt også for det er jeg skikkelig dårlig på. Jeg vet imidlertid at jeg ikke kommer til å bli bedre så jeg hopper elegant over det punktet, og sender samtidig en pekende finger mot ATB som sørger for at det å kjøre kollektivt både er dyrt og ugjennomførbart på grunn av ruter som ikke tilfredstiller mine ferdselsbehov.

Dette ble en litt rotete innlegg ser jeg, men mitt poeng er at vi kan ikke lukke øynene for det som skjer rundt oss med miljøet. Kan små tiltak i hverdagen hjelpe så gjør jeg de gjerne. Jo, flere som gjør det samme jo bedre er det. Jeg håper jeg i fremtiden kan bli enda mer bevist på dette med miljø og miljøtiltak, det må være et fremtidsrettet mål i hvert fall.

På flyttefot

Flytting er fellesnevneren både i bloggsammenheng og i livet generelt i Hannestheimen for tiden. Siden flytting ofte betyr begynnelse på en ny start velger jeg å starte bloggen med et innlegg om flytting. Den røde tråden er nesten imponerende til stede her nå føler jeg.

Flytting nummer en har jo allerede skjedd, og det er selvsagt bloggflyttingen. Denne flyttingen kan karakteriseres som kort eller lang alt etter hvor stort man ser på verden. Akkurat i dag ser jeg litt stort på ting så da faller bloggflyttingen i kategorien for lang flytting.

Flytting nummer to vil skje om noen uker. Denne flyttingen innebærer for meg å kun ha et bosted. Det er ti år siden sist jeg kunne si det samme.

Flytting kan være fylt av forventninger. Sist gang jeg flyttet bosted, flyttet jeg over veien. Til tross for kort avstand ga denne flyttingen mange forventninger. I likhet med andre flyttinger har jeg også denne gangen store forventninger, og da spesielt positive forventninger. Årsaken til det er vel at jeg skal flytte hjem. De siste månedene har jeg tenkt mye på hva hjem betyr for meg. Jeg har kommet frem til at hjem betyr tilhørighet og trygghet for meg. Jeg ser på denne flyttingen som nesten kun positiv. Her kommer en tilfeldig rangering av et utvalg positive ting med flyttingen:

1. Jeg er kjent med plassen fra før.
2. Jeg har en fin leilighet der som jeg har bodd mye i allerede.
3. Mange av mine aller nærmeste har bosted på dette stedet.

Selv om jeg skal flytte til det som er hjem for meg medfører det endringer i livet mitt. Noen av endringene kan føles litt mer

1. Det blir lengre avstand for å treffe vennene mine i byen jeg flytter fra.
2. Jeg slutter i en stabil jobb.
3. Jeg går inn i en mer ustabil jobbsituasjon.

Til tross for både fordeler og ulemper kjennes det veldig riktig ut å flytte akkurat nå. Mottoene er vel derfor at det både er positive og negative ting med de fleste omveltninger, og at den som intet våger intet vinner.

En ny og bedre start

I det siste har jeg hatt ganske mye på hjertet. Mange av sakene har jeg ønsket å blogge om. Problemet har bare vært at jeg har følt at jeg og synsinger om så mangt har vokst litt fra hverandre. Nå har vi akkurat begynt et nytt år, med mange blanke ark. I den forbindelse har jeg bestemt meg for å begynne å blogge igjen, og da føles det mest riktig å begynne helt på nytt i en ny blogg.

Akkurat nå lever jeg litt etter mottoet av veien blir til mens man går. Det vil vel også prege denne bloggen. Jeg har jo selvsagt litt tanker om hvilken vei jeg vil gå når det kommer til bloggingen, men jeg er åpen for at nye impulser kan føre til avstikkere i blogginnleggene.

For meg handler blogging om å kunne lufte, samle og dele tankene sine, og om noen leser tankene som er formulert som ord på bloggen er det hyggelig, men ikke noe jeg forventer. Jeg ønsker de som ønsker å lese her inne velkommen, og jeg satser på at 2014 blir et flott bloggår.